Skeive dager på Ullandhaug skole

Visste du at «homo» er det mest brukte skjellsordet på ungdomsskoler? På skoler i Norge hagler det med homofobe skjellsord, og det blir helt feil på mange måter. Senere i år skal Ullandhaug skole prøve å få til en såkalt «skeiv» dag på skolen. Dette konseptet ble foreslått etter at elevrådsrepresentanter fra hele Stavanger møtte opp på konferansen «eg e den eg e». I denne teksten skal jeg reportere fra denne konferansen og snakke litt om planene for en skeiv dag. 

Hvert år arrangerer Stavanger kommune en ungdomskonferanse på Fokets hus. Tema for konferansen, «eg e den eg e», er forebygging av mobbing av unge lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Elevrådet til Ullandhaug skole var på denne konferansen 2. september, og vi fikk store inntrykk av hvordan det var å være homofil som ungdom i dag. Konferansen inneholdt ulike innslag og foredrag, og en av foredragsholderne var Arnfinn Nordbø. Han snakket om det å være kristen og homo når du var fra et veldig konservativt, kristent hjem. Vi fikk til og med snakke med homofile og transpersoner, og stille dem spørsmål om hvordan de opplever hverdagen som «skeiv».

Våre ideer

På slutten av dagen ble vi elever inndelt i grupper for å lage digitale fortellinger om forebygging av mobbing, basert på informasjonen som ble formidlet på konferansen. Vi skulle ta med dette tilbake til skolen, og presentere for de andre elevene på skolen hva vi hadde lært. Ullandhaug skole ville gjøre noe litt mer enn dette, noe elevene senere kommer til å huske. Vi la ut en plan for å arrangere en «skeiv» dag på skolen, og planleggingen startet med en idemyldring. Noen vil dekorere skolen med regnbueflagg og kanskje lage en regnbuekake, andre vil lage en film hvor homofile lærere på skolen snakker ut om det å ha en annen seksuell legning.

Viktig tema

Vi mener dette konseptet blir viktig å gjennomføre fordi det er et så betydningsfullt tema blant unge. Ofte blir ikke homofile akseptert i minoritetsgrupper som på skolen, og mange blir utrygge. Dette skal da hjelpe med å gi kunnskap om at å være tiltrukket av det samme kjønn er helt naturlig og bør ikke rakkes ned på.  

Forfatter: Johan

Konstant spenning og makelaust gjennomtenkt

Filmmelding: serien, Prison Break

Michael Scofield er ingeniør og vert rekna som eit geni. Bror hans, Lincoln Burrows, er uskyldig dødsdømd for drapet på bror til visepresidenten. Michael har funne ut at bror hans verkeleg er uskyldig, og då han ikkje får noko støtte på det, legg han ut ein plan for å redde broren ut av fengselet på eigenhand. Dei neste sesongane byggjer vidare på vegen ut av fengselet og haugevis av problem som oppstår undervegs.

Wentworth Miller (Michael Scofield) spelar ein fantastisk rolle som hovudpersonen i serien. Gjennom sesongane blir du verkeleg godt kjend med Scofield og du føler sympati for alle dei vanskelege vala han står over. 

Skaparane bak Prison Break har verkeleg lagt seg i selen for å få ting nervepirrande til ei kvar tid, for serien er spennande. Dei fleste episodane har såkalla cliffhengjarar på slutten som «tvingar» deg til å sjå vidare. 

No som det va sagt har serien også nokon dødpunkt der det skjer svært lite. Sesong 3 kan verke meiningslaus for ein del fordi han berre fyller på med masse uinteressant stoff, og du kan bli ganske trøtt i hovudet av sjå i lange strekk.

Eg vil gje Prison Break eit terningkast på 5. Serien er ekstremt spennande og ein veit aldri kva som skjer i neste scene. Til tider er det ein så intens spenning at du ikkje klarer å fokusere på anna en serien. Men hadde det ikkje vore for dei få dødpunkta hadde dette fått ein klar seksar, men ting fell noko og eg endar på ein solid femmar på terningen. Om ein ikkje har sett denne serien har ein noko å sjå fram til. For her er det mykje god fengslande spenning!

    Forfattar: Johan Knudsen

Filmanmeldelse: “Australia”

En del å beundre, men ikke nok.

I denne filmanmeldelsen skal jeg forklare hvorfor Baz Luhrmanns “Australia” etter min mening er en skandale.

Filmens handling foregår i slutten av 1930-årene samtidig som andre verdenskrig begynte. Nicole Kidman spiller rollen som aristokrat Sarah Ashley, der hun reiser til Australia for å hente sin ektemann hjem fra hans store kvegfarm. Hun finner ut at han er drept av den aboriginske King George, og arver slik sin ektemanns beiteområder og kvegflokk. Sammen med den barske kvegdriveren “Drover” (Hugh Jackman) må hun redde sitt nye territorium fra sleske kvegbaroner, ved å flytte to tusen storfe gjennom Australias karrige, nådeløse terreng. Luhrmanns energiske eventyr er ment å være en hyllest til aboriginerne og hjemlandet. Men lykkes han nå med det?

Middelmådige Skuespillere

Hovedrolleinnhavernes skuespill er gjennomsnittlig. De to australske stjernene Nicole Kidman og Hugh Jackman spiller “Drover” og Sarah Ashley som forelsker seg i hverandre i dette romantiske dramaet.

Jackman spiller en så banal og uinteressant rolle at han bare kalles ved sitt yrke, “Drover”. Han er en stereotypisk cowboy uten sosiale ferdigheter. Det eneste han gjør er å flytte kuer. Unntaket er da han uforklarlig flytter hester ned i solnedgangen ved Faraway Downs.

Kidman skriker, hyler, gisper og besvimer nesten hver gang hun blir introdusert til Australias vanvittige karakterer. Hennes overdrevne skuespill burde passe rollen som aristokrat, men hun overreagerer så voldsomt at det gjør meg vondt i sjelen.

En karakter som derimot trekker opp dette makkverket av en film er den aboriginske gutten Nulla. Karakteren spilles av det sjarmerende australske talentet Brandon Walters som tvinger seere til å trekke på smilebåndet.

Men selv om filmens mange roller var middelmådige og skuffende, skyldes dette ikke dårlige skuespillere. Feilen ligger i manus og regissør.

En Lapskaus

Australia er en virkningsløs smørje av ulike sjangere og temaer. Romantisk drama, action, krigseventyr, og andre sjangere blandes hensynsløst sammen. Det blir rett og slett for mye av det gode.

Filmen prøver å være alt, men feiler på det meste. Resultatet er en tre timer lang strabasiøs, cliche-fyllt herk av en block-buster. Jeg følte meg andpusten og ikke i stand til å nyte det episke eventyret jeg hadde forestilt meg.

Den bisarre bruken av sangen “Somewhere over the rainbow” er bare et eksempel på at Luhrmann tar seg vann over hodet. Jeg begynte nesten å le av denne latterlig dårlige clicheen

Filmen hopper fra død til vitser uten noen følelser. Det er ingen logisk grunn til at Kidman sørger mer for Nulla enn hun gjorde for sin døde ektemann eller sin elskede “Drover. Det er en emosjonell knust film på alle måter.

En fornærmelse

Filmen klarer heller ikke å bringe fram budskapet av hvordan de kloke, evnerike aboriginerne ble undertrykt i 1930 årene. Verken Nulla som gjentatte ganger maser om hvordan han skal synge til seg Lady Ashley, Nullas sære halvnakne bestefar som lusker rundt i ørkenen, jenta som springer like raskt som en bil eller de pussige håndbevegelser som stopper flokker med storfe fra å falle til døden får det til å ringe noen bjelle hos meg.

Bortkastet

Alt jeg har sagt til nå hadde vært akseptabelt hvis det var en lav-budsjett film fra en regissør med et mindre navn. At $130 000 000 gikk i dass for å lage denne skuffelen er i alle tilfeller uhørt.

Ble jeg underholdt?

Dette er et spørsmål dere sikkert vil vite svare på.

Skal jeg være ærlig så var den til tider underholdende. De vakre naturklippene, og noen av vitsene fikk meg til å trekke på smilebåndet. Men å sitte gjennom tre timer med mas gjorde meg til slutt utslitt.

Det som virkelig driver filmen er landet i seg selv. De slående scenene av landskapet slår alt av CGI-animerte eksplosjoner og japanske fly.

En siste ting før jeg konkluderer anmeldelsen.

“Australia” er neppe et passende navn for en film av slik kvalitet. Filmen burde kalles “Walkabout” fordi dette ordet dukker opp cirka 10,000 ganger i løpet av filmen. Hadde Luhrmann kuttet ut dette ordet alene hadde filmens spilletid garantert blitt redusert med en halv time.

Konklusjon

Jeg gir filmen terningkast 2. Å se filmen var som å få glitter kastet i ansiktet, bare at glitteret ble til kløpulver som ikke gikk vekk etter tre timer. Hadde Luhrmanns store satsing bare vært episk isteden for å prøve å være episk ville nok min vurdering sett anderledes ut. De få faktorene som trekker opp er nydelig natur og en talentet ung skuspeiller ved navn Brandon Walters.

Glemselen er fienden

I løpet av andre verdenskrig myrdet det nasjonalsosialistiske Tyskland om lag seks millioner jøder. Målet var å systematisk drepe hver eneste jøde i hele Europa. Organisasjonen Hvite Busser arrangerer klasseturer til konsentrasjonsleirer som gir dagens ungdom kunnskap om krigens bestialske hendelser. Skeptikere mener at en slik klassetur er for dyr og ikke lærerik nok. I denne teksten skal jeg argumentere for viktigheten av slike kunnskapsreiser.

Det finnes en rekke argumenter for klasseturer til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen, hvor av det viktigste er at vi aldri må glemme historien.

I konsentrasjonsleirer tok nazistene livet av mange tusen sigøynere, funksjonshemmede, homofile og hovedsakelig jøder. For å unngå en rasistisk og ekstremistisk framtid hvor holocaust (Nazistenes folkemord på jødene) kan gjenta seg, må man lære opp ungdommen. I den sammenhengen er et besøk til Auschwitz perfekt fordi det vil gi elevene sterke inntrykk som de sent glemmer. Dessuten er generasjonen som vitnet krigens forferdeligheter snart borte. Hvem skal da fortelle historier om antisemittismens og nazismens djevelskap? “Glemselen står alltid på djevelens side,” skrev holocaust-overlevende forfatter og filosof Elie Wiesel. Glemselen er fienden.

Et annet argument i forlengelsen av det forrige er at vi kan bli mer bevisste på verdier som er viktig for oss i dag. Hitler hjernevasket en hel befolkning gjennom nasjonalisme og propaganda. Han fikk en hel nasjon til å tro at en rase var bedre enn alle andre. En klassetur til for eksempel Auschwitz vil få elevene til å sammenligne Norges styreform med den nazistiske ideologi og dermed sette pris på verdier som frihet, demokrati og likeverd mer enn før.

Et siste viktig argument i denne saken er at en klassetur til utlandet vil skape et sterkere samhold blant elevene. I den ensformige hektiske skolehverdagen blir elevene bare kjent med en liten del av klassekameratene sine. Av den grunn vil en begivenhetsrik reise i Europa bringe fram nye sider ved elevene og slik skape et bedre felleskap. Elevene vil oppleve og utforske historie på en ny måte som skolearbeid ikke kan. De fleste vil være enig i at slike minner varer lengre enn informasjonen du pugget før fagsamtalen i niende klasse.

På bakgrunn av argumentene framsatt i denne teksten vil jeg konkludere med at en klassetur til konsentrasjonsleir er viktig for en demokratisk og rasismefri framtid. Skolen har et ansvar til å lære opp ungdommen om antisemittismens bestialitet, men slik kunnskap kan lett havne i glemmeboken. I tillegg vil en slik klassetur skape et tettere samhold og mange uforglemmelige minner. Tenk på vår framtid og prioriter en reise til konsentrasjonsleir foran en innlandsreise uten mål og mening.

Skrevet av Skjalg.

 Kilder:

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/vi-ma-ikke-glemme/id600238/

http://www.dagbladet.no/2015/06/04/kultur/debatt/kronikk/meninger/andre_verdenskrig/39500164/

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skolen-min-droppet-Auschwitz-7055801.html

https://no.wikipedia.org/wiki/Holocaust

Matriks Historie 9

Bør homofile få adoptere?

I media har det den siste tiden ofte vært diskutert om homofile ektepar skal få adoptere barn. Norge var i 2009 først ute i Norden med å tillate ekteskap for homofile, og ekteskapsloven – som gir rett til å adoptere barn – får jo dette til å virke som et vanskelig tema å drøfte mot. Men dessverre har det ikke alltid vært slik og det er fortsatt mange motstandere der ute. Kim Friele var en av dem som fikk homofili fjernet fra straffeloven i 1972. Friele er 81 år og har viet et langt liv til å kjempe for likeverd og like rettigheter. Med utgangspunkt i hennes historie skal jeg argumentere for homofil adopsjon.

Karen-Christine «Kim» Friele er en norsk forfatter og aktivist som gjennom mange år har arbeidet for homofiles rettigheter. I tillegg til Frieles arbeid mot homofili på straffeloven, var hun også sterkt medvirkende til at homofili ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978, og at Norge i 1981 utvidet straffelovens paragrafer mot rasisme til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning. Tenk dere det, at før var homofili en psykiatrisk diagnose!?

I en studie* hvor 1246 nordmenn ble spurt hva de tenker om homofilt ekteskap og adopsjon, ville litt over halvparten ikke gi full støtte til like adopsjonsrettigheter mellom homofile og heterofile ektepar. De mente at det kunne ha negative konsekvenser for barna, og spør om samfunnet er klart for homofile foreldre enda. Alle nye fenomener kan bli gjenstand for misnøye – og i barnas tilfelle, mobbing. I dagens samfunn er sjansen for at et barn blir mobbet der uansett hvem foreldrene er. Barn kan bli mobbet for hårfarge, størrelse på kroppen, stamming, osv... - det er millioner av ting som kan føre til at et barn mobbes. Det er en diskusjon i seg selv.

På den andre siden av saken viser forskning av bl.a. Judith Stacey ved NY Universtity at barn som har vokst opp med homofile foreldre er mindre dømmende og kritisk til verden rundt seg. I tillegg viser samme studie at barn av homofile foreldre også er psykisk sterkere og mer tolerante enn unger flest. Så når forskere ikke kan finne noen grunn til at homofile ikke bør få barn hvorfor er det så mange skeptikere da?  

Mange motstandere begrunner ofte saken med at man bryter «naturens lover.» At det er en mann og en kvinne som elsker hverandre som skal gifte seg og få barn. Men har ikke homofile også like rettigheter og muligheter i samfunnet som alle andre? Noen vil også si at barna ikke vil få nok påvirkning fra foreldrenes motsatte kjønn. Dette blir heller ikke riktig, selv om foreldrene er homofile så vil det jo være andre mennesker i livet deres. Det er jo ikke som om homofile ikke har foreldre, venner, søstre og brødre.

Avslutningsvis vil jeg si at selv om et homofilt par får avslag om adopsjon, og noen ofte reagerer med at adopsjonsbyrået er diskriminerende, er det faktisk noen mennesker i verden som ikke er ment til å ha barn – uavhengig av seksuell legning. Adopsjonsbyråer er nødt til å ha strenge krav til hvem de deler ut små, verdifulle liv til. Etter min mening har homofile par absolutt like stor rett til å adoptere barn som heterofile. Vi lever i det 21-århundre og samfunnet utvikler seg hele tiden. En persons seksuelle legning skal ikke ha noe å si om vedkommende kan få barn, det handler om omsorg og kjærlighet. Det finnes utrolig mange lykkelige og glade barn med homofile foreldre, så la homofile adoptere!

Skrevet av Johan

Referanser:

*http://forskning.no/barn-og-ungdom-samliv-homoseksualitet/2012/11/bekymret-barn-med-homofile-foreldre

http://www.minervanett.no/homofile-bor-fa-adoptere/

https://snl.no/likestilling

http://www.daria.no/skole/?tekst=581

http://www.daria.no/skole/?tekst=4239

https://no.wikipedia.org/wiki/Karen-Christine_Friele

Skjalgs Leksa

Kjære medvandrar som les dette; På måndag fekk eg og min solidariske kollega Johan tydelege innstruksar frå norsklæraren vår Christine. Nemleg å offentlegjere vekeleksa på bloggen me laga for nokre månader sidan. Fordi eg og Johan (for ikkje å neglisjere Mathias) er grunnlegjarar av den om ikkje lenge verdskjende bloggen ”Johalgias.blogspot.com”, vil båe leksene bli publisert her. Eg veit sjølvsagd at dykk skjelv av bessetende entusiasme for å lese min nervepirrande leksa, og eg har naturlegvis ikkje gløymt dokk.

min mest essensielle tilråingtil dykk er å sitje i det mjukaste sitjemøbelet tilgjengeleg og hale inn på popcorn, fordi no vil dykk lese den makelause leksa til Skjalg Skorstad.

1     

I romanen Rebell av Finn Øglænd er Alex forelska i to jenter som han skal treffe samtidig. Nærare bestemt må Alex være kløktig og ”få det beste ut av to jenter på ein kveld”.

Julias legitime namn er Kristine. Dette får Alex vite då han pratar me hennar mor på mobiltelefon. Kristine er fortreffeleg vakker. I samsvar med Alex er Julia også styrlaus og desperat, så desperat at ho knabbar gryn fra mora si og reiser frå Sandefjord til Stavanger for å ”rømme inn i natta” me en gut ho aldri har treft før. Ikkje berre er ho tøff, ho høyrer også same type eksentrisk punkmusikk  som Alex. I motsetnad til Alex er ho både dynamisk og fysisk oppegåande. På fritida spelar ho handball for Runar handball, som ho fastslår er eit av topplaga i den nasjonale serien. Mora hennar kan verke nokooverbeskyttande, men det er ikkje så merkverdig når me tenkjer på at ho oppheld seg på andre sida av landet.

Silje går i klassa til Alex. Ho viser ho er tillitsfull fordi ho let Alex skrive av leksene hennar når han er i vanskar. Alex liker henne betre enn dei andre kunstige ”Britney-bertene” som går i klassa hans. Han meiner dei kastar vekkformuar på upraktisk skrot. Ho høyrer også på punk men det er berre fjortispunk. Eg vil seie Silje ikkje er så tøff som Julia, men ho er likevel eminent og venleg. Det er på toget mot Oslo Alex fattar at han eigentleg elskar Silje.

2.      

Platekompanieter plassert sentralt i Stavanger sentrum attmed Sølvberget. Her sel dei til dømes bøker, DVD-ar, blue-ray-ar, CD-ar, spel og innlysande LP-platar.Alex er oppteken av aldrande punkplater, og dette seier meg at det ikkje er første gang han har tatt turen dit. Fleire ting du kan gjere i dette området er å gå på kino eller på Stavanger biblioteket.

Godalen Badeplass er ei strand ytst i Gandsfjorden. Badeplassen ligg ved friområdet på Storhaug-bydel, truleg ikkje langt ifrå der Alex bur. Området har sandstrand og mange vidtrekkande vikar og plenar. Det er når Alex og Julia er på vei til teltet dei passerer Godalen. Godalen badeplass er saman med Vaulen badeplass eit av Stavangers mest attraktive badeplassar.

Storhaug er den bydelen Alex kjem ifrå. Storhaug ligg nord-aust  i Stavanger kommune og omfattar til og med nokre austlege deler av Stavanger sentrum. Utrekningar ifrå 2006 seier at heile 12 349 menneske bur i denne bydelen. Å bli kalla Storhaugs skrekk er i mine tankar ein aldeles humørlaus tittel.

3.      

«Viss eg skundar meg, kan eg få det beste ut av to jenter på ein kveld,» formulerer Alex mot slutten av del to. Han framstår som om han vil vere saman med båe jentene den perioden Julia er i Stavanger. For at han skal trekkje det lengste strået i denne situasjonen og vere med begge jentene på ein kveld, bør han verkeleg kontemplere. Til dømes kan han ljuge til Kristine om at han er gebrekkelig og må heim for å restituere.På kvelden kan han være med Silje og slik er dilemmaet løyst. Eg tilrår under ingen omstende ljuging som ein tilnærmingsmåte, men noko seier meg at Alex ikkje er den typen som bryr seg om normativ etikk.  

Skrive av Skjalg Skorstad

Mine svar til spørsmål om romanen Rebell                15.01.2016

Hei folks, på måndag fekk eg og min iherdige, fantastiske medelev, Skjalg, i oppdrag å skrive eit blogginnlegg om spørsmåla vi fekk i lekse angåande romanen Rebell. Vi les denne boka i norsk timane på skulen. Dette er mine svar til oppgåva.

I forteljinga haldar Alex på me 2 jenter samstundes, Silje og Julia (som han seinare får vite heiter Kristine). Dette er det eg veit om dei to jentene:

Silje er ei ganske roleg og kontrollert jente som går i klassa til Alex. På skulen lèt Silje Alex alltid skriv av leksene hennar. Ho elskar Alex og Alex elskar henne tilbake. Silje er også glad i fjortis-punk som Alex kallar det, punk, men ikkje slik han likar det best.

Julia derimot, har ein veldig god musikksmak ifølge Alex. Julia høyrer på punk frå 70-tallet, og Penelope Houston er førebilete hennar. Ho heiter eigentleg Kristine forresten, ho Julia. Alex fekk vite det mens dei sat i teltet ved Gandsfjorden. Der fekk vi òg vite at Kristine gjekk på handball og var glad i sport i motsetnad til Alex. Ho spilte handball på jentelaget til Runar, eit av dei store laga. Alex kunne sjå det på Kristine, spenstig og sterk var ho. Kristine er eit år eldre enn Alex, ho er 16. Ho bur saman med mor si som er biblioteksjef, faren kjenner ho ikkje.

Vi blir også litt meir kjend med nokon forskjellige stader i Stavanger område som Alex nemnar. Her har eg valt tre av stadene eg møter i teksten.

Dickens

Dickens blir nemnt då Alex ruslar rundt i byen mens han ventar på Silje til å møte han. Alex ser dei første pubane opne, og dei første alkisane som benkar seg på Dickens. Her har eg funne nokon generelle fakta om puben Dickens:

Puben ligg på Skagenkaien i hjarte av Stavanger, peiket mot vågen. Dei starta i 1973 og haldar konsertar, arrangement og diverse fotballkampar. Meldingane om staden har vore positive og dei seier at det er god plass, føremålstenleg atmosfære og ein verkeleg bra DJ!

Lifjell

Lifjell blir nemnt då Alex og Kristine sit framfor bålet ved teltet i Ramsvik. Dei ser over mot Hommersåk-sida, Lifjell, og Dalsnuten.

Lifjellet ligg ved Gandsfjorden og har eksemplarisk utsikt mot Stavanger, Ryfylkebassenget og Nord-Jæren. Det er eit svært populært turmål, og ragar 298 meter over havet. Det var nyleg ein gras- og lyngbrann på fjellsida opp til Lifjell, man kunne sjå det frå store deler i Stavanger området. Eg såg det sjølv!      

 

Godalen:

Godalen blir nemnt mens Kristine og Alex er på veg til Ramsvik. Dei passerer Strømvik kolonihage og Godalen før dei kjem til teltet.

Godalen er ei strand litt utanfor Stavanger sentrum. Derfrå har du utsikt over mot Lifjell, Dalsnuten og Hommersåk. Om sommaren badar mange siddisar på Godalen. Godalen er, saman med Vaulenstranda, Stavangers mest besøkte strender. Det er ei perle av ein badeplass! Om sommaren helst…

«Viss eg skundar meg, kan eg få det beste ut av to jenter på ein kveld,» seier Alex i slutten av del 2 av forteljinga. Heilt ærleg, viss eg hadde vore i Alex’ situasjon, ville eg ha droppa det. Dersom Alex verkeleg vil halde på me to jenter i same andedrag over lengre tid, bør han droppe Silje den kvelden. Viss det som seiast utføras, at Kristine tar toget heim dagen etter, har han berre Kristine ein kveld. Silje har han kvar dag, som på skulen og i Stavanger, mens Kristine bur strengt tatt på den andre sida av landet. For å få ytst mogleg kjemi med Kristine, bør han vera i lag med henne den kvelden.  

Johan, 9c