Filmanmeldelse: “Australia”

En del å beundre, men ikke nok.

I denne filmanmeldelsen skal jeg forklare hvorfor Baz Luhrmanns “Australia” etter min mening er en skandale.

Filmens handling foregår i slutten av 1930-årene samtidig som andre verdenskrig begynte. Nicole Kidman spiller rollen som aristokrat Sarah Ashley, der hun reiser til Australia for å hente sin ektemann hjem fra hans store kvegfarm. Hun finner ut at han er drept av den aboriginske King George, og arver slik sin ektemanns beiteområder og kvegflokk. Sammen med den barske kvegdriveren “Drover” (Hugh Jackman) må hun redde sitt nye territorium fra sleske kvegbaroner, ved å flytte to tusen storfe gjennom Australias karrige, nådeløse terreng. Luhrmanns energiske eventyr er ment å være en hyllest til aboriginerne og hjemlandet. Men lykkes han nå med det?

Middelmådige Skuespillere

Hovedrolleinnhavernes skuespill er gjennomsnittlig. De to australske stjernene Nicole Kidman og Hugh Jackman spiller “Drover” og Sarah Ashley som forelsker seg i hverandre i dette romantiske dramaet.

Jackman spiller en så banal og uinteressant rolle at han bare kalles ved sitt yrke, “Drover”. Han er en stereotypisk cowboy uten sosiale ferdigheter. Det eneste han gjør er å flytte kuer. Unntaket er da han uforklarlig flytter hester ned i solnedgangen ved Faraway Downs.

Kidman skriker, hyler, gisper og besvimer nesten hver gang hun blir introdusert til Australias vanvittige karakterer. Hennes overdrevne skuespill burde passe rollen som aristokrat, men hun overreagerer så voldsomt at det gjør meg vondt i sjelen.

En karakter som derimot trekker opp dette makkverket av en film er den aboriginske gutten Nulla. Karakteren spilles av det sjarmerende australske talentet Brandon Walters som tvinger seere til å trekke på smilebåndet.

Men selv om filmens mange roller var middelmådige og skuffende, skyldes dette ikke dårlige skuespillere. Feilen ligger i manus og regissør.

En Lapskaus

Australia er en virkningsløs smørje av ulike sjangere og temaer. Romantisk drama, action, krigseventyr, og andre sjangere blandes hensynsløst sammen. Det blir rett og slett for mye av det gode.

Filmen prøver å være alt, men feiler på det meste. Resultatet er en tre timer lang strabasiøs, cliche-fyllt herk av en block-buster. Jeg følte meg andpusten og ikke i stand til å nyte det episke eventyret jeg hadde forestilt meg.

Den bisarre bruken av sangen “Somewhere over the rainbow” er bare et eksempel på at Luhrmann tar seg vann over hodet. Jeg begynte nesten å le av denne latterlig dårlige clicheen

Filmen hopper fra død til vitser uten noen følelser. Det er ingen logisk grunn til at Kidman sørger mer for Nulla enn hun gjorde for sin døde ektemann eller sin elskede “Drover. Det er en emosjonell knust film på alle måter.

En fornærmelse

Filmen klarer heller ikke å bringe fram budskapet av hvordan de kloke, evnerike aboriginerne ble undertrykt i 1930 årene. Verken Nulla som gjentatte ganger maser om hvordan han skal synge til seg Lady Ashley, Nullas sære halvnakne bestefar som lusker rundt i ørkenen, jenta som springer like raskt som en bil eller de pussige håndbevegelser som stopper flokker med storfe fra å falle til døden får det til å ringe noen bjelle hos meg.

Bortkastet

Alt jeg har sagt til nå hadde vært akseptabelt hvis det var en lav-budsjett film fra en regissør med et mindre navn. At $130 000 000 gikk i dass for å lage denne skuffelen er i alle tilfeller uhørt.

Ble jeg underholdt?

Dette er et spørsmål dere sikkert vil vite svare på.

Skal jeg være ærlig så var den til tider underholdende. De vakre naturklippene, og noen av vitsene fikk meg til å trekke på smilebåndet. Men å sitte gjennom tre timer med mas gjorde meg til slutt utslitt.

Det som virkelig driver filmen er landet i seg selv. De slående scenene av landskapet slår alt av CGI-animerte eksplosjoner og japanske fly.

En siste ting før jeg konkluderer anmeldelsen.

“Australia” er neppe et passende navn for en film av slik kvalitet. Filmen burde kalles “Walkabout” fordi dette ordet dukker opp cirka 10,000 ganger i løpet av filmen. Hadde Luhrmann kuttet ut dette ordet alene hadde filmens spilletid garantert blitt redusert med en halv time.

Konklusjon

Jeg gir filmen terningkast 2. Å se filmen var som å få glitter kastet i ansiktet, bare at glitteret ble til kløpulver som ikke gikk vekk etter tre timer. Hadde Luhrmanns store satsing bare vært episk isteden for å prøve å være episk ville nok min vurdering sett anderledes ut. De få faktorene som trekker opp er nydelig natur og en talentet ung skuspeiller ved navn Brandon Walters.